Desember og litt januar

Hei alle dere fine- og riktig godt nyttår til dere alle samen.

Lenge siden jeg har gitt en lyd fra meg, men no en liten oppdatering.

Desember fòr av gårde, og julen kom som det sies som   " julekvelden på kjerring".

Vi har stor familie, og alle de vi ikke skal være sammen med på julaften, har vi julebesøk med i forkant.

Fredag før jul  var Lars- Petter, Espen, Elisabet, og Hanne her med Terry ( Elisabet`s kjøreste) og Cecilie ( Espen`s kjæreste). Det var en fin kveld som alltid når de er her. Skravla går i ett og timene flyr.

 

Her er The Berentsen en fin vårdag i Bergen. Fra venstre: Espen, Elisabeth, Lars- Petter.

Lille julaften hadde vi minijulaften med Stine og guttene. Det var stor stas med gange rundt juletre, pakker og nisse.

Filip og Elias var glad nissen hadde funnet fram til Langarinden.

 

Julaften ble feiret på Bjørge hos min lillesøster Elin og svoger Rune. Veldig kjekt å feire julaften med begge mine søstre og familiene deres. Pappa kunne dessverre ikke klare og komme, da han hadde fått lungebetennelse. Det var litt av en gjeng, pakker ville ingen ende ta. Det var godt og komme til duk og dekket bord.

 

Her poserer alle mennene med hjemmestrikket lue fra Tone (Elin sin datter).

Bak fra venstre: Tom (Kjersti sin mann), Rune (Elin sin mann), Geir (Lisa sin samboer), Rolf (min mann), Kjetil (Runes bror)

I midten: Per- Ivar( min sønn)

Nederst fra venstre: Espen (Annes samboer), Andreas (Runes sann), Espen (min sønn) 

Første juledag reiste vi til Ustaoset. Været var ikke som håpet, men kjekt hadde vi det. Prøvde meg litt på ski, men både føre og formen var heller dårlig. Nyttårshelgen kom Elias og Filip. De fikk seg noen turer i slalombakken. Filip syns barnetrekket var litt pinglete og ville gjerne opp i den store heisen( han blir 3 år i februar). Stor stas var det da onkel Piddi ordnet tur med snøscooter for guttene.

2018 er nå over og mange gode minner men også mange nedturer har festet seg. Et år hvor det be klart at kreften gikk over fra og være definert svulst som ble operert ut til å være uhelbredelig kreft. Det å få vite at kreften er uhelbredelig, har tatt sin tid å fordøye. Det tar også tid og forstå at behandlingen er gått over fra helbredende til livsforlengende.

3. januar var jeg tilbake på Haukeland for ny medisinering. Verdiene på kreftmarkøren fortsetter og gå opp. Jeg skal ta nye CT bilder onsdag 17. januar. Uken etter er jeg blitt henvist til Radiumhospitalet for å få en second oppinion hos dr Olesya Solheim. Det er hun i Norge som  kan mest om sjeldne eggstokkreft. 

Her klar for en ny dose med Avastin.

Hva som skjer etter jeg har vært på Radiumhospitalet, vet jeg ikke .Håper bildene ikke viser noen ny spredning og at de kan tilby meg en medisin som igjen stopper utviklingen. Jeg kjenner på kroppen at den er sliten etter all herjingen. No krysser vi fingrene om at de har en behandling som kan holde meg vigør lengelenge lenge. 

8 kommentarer

Anita Eik Roald

Kjære Ingunn 💚

Så godt at julen ble fin og at dere fikk kosa dere sammen. En god familie er såå viktig... hele livet. Og blir ekstra betydningsfull når man drabbes av så alvorlig sykdom. Godt for oss som er syke og godt at de har hverandre.

Jeg krysser alt hva jeg har for at det skal gå bra den 17. 🙏 og at bildene viser en positiv utvikling🍀

Måtte dette gå bedre enn du frykter. Vi vet heldigvis at det innimellom gjør det 💚🍀💚🍀💚

Anita Eik Roald: Tusen takk for gode ord Anita. Du vet jo bedre enn noen hvordan dagene kan variere. Håper du har mange gode dager. Vi får nyte dagene så godt vi kan begge to. Klem

Godt nytt år Ingunn 🎉

Så kjekt å høre fra deg 💖

Det å få sånne beskjeder er bare umenneskelig... Den helvetes kreften 👿

Nå krysser jeg fingrene 🤞🏻 -og håper virkelig at nye undersøkelser gir gode svar 💖

Stoor klem 🥰

Merete Mellingen: Takk for fine ord Merete. Du kar nok hatt dine tak du også, ikke minst den siste tiden. Tenker på deg og ringer deg til uken. Klem

Mona Engeberg

Må grine en skvett, kreft er noe dritt og behandlingen sliter på kroppen. Du er tøff Ingunn, men du har sikkert dine dager. De som står rundt deg har nok sine dager og, det er tøft og vondt å være pårørende, man er så maktesløs. Mange gode klemmer til deg og dine 💕💕💕 fuck cancer

Mona Engeberg: Ja det er no ikke bare meg det er tøft for. Tror faktisk det er tøffere å være pårørende. Dere har deres egne følelser som skal bearbeides samtidig som dere skal være den støttende. Ønsker dere alt godt. Klem

Kjell Arne

Du kjemper en tøff kamp Ingunn, og jeg er imponert over ditt pågangsmot. Tenker mye på deg/dere! Kjemp og stå på, og forsøk å ha positive tanket i ditt hode, og iikke glem å nyte livet. Ønsker deg alt godt, og håpet så inderlig du kan bli frisk!

Kjell Arne: Takk for omtanken Kjell. Jeg har stort sett fine dager. Orker ikke bekymre meg for det som kan komme. Det får vi vente med til kommer.

Skriv en ny kommentar