Desember og litt januar

Hei alle dere fine- og riktig godt nyttår til dere alle samen.

Lenge siden jeg har gitt en lyd fra meg, men no en liten oppdatering.

Desember fòr av gårde, og julen kom som det sies som   " julekvelden på kjerring".

Vi har stor familie, og alle de vi ikke skal være sammen med på julaften, har vi julebesøk med i forkant.

Fredag før jul  var Lars- Petter, Espen, Elisabet, og Hanne her med Terry ( Elisabet`s kjøreste) og Cecilie ( Espen`s kjæreste). Det var en fin kveld som alltid når de er her. Skravla går i ett og timene flyr.

 

Her er The Berentsen en fin vårdag i Bergen. Fra venstre: Espen, Elisabeth, Lars- Petter.

Lille julaften hadde vi minijulaften med Stine og guttene. Det var stor stas med gange rundt juletre, pakker og nisse.

Filip og Elias var glad nissen hadde funnet fram til Langarinden.

 

Julaften ble feiret på Bjørge hos min lillesøster Elin og svoger Rune. Veldig kjekt å feire julaften med begge mine søstre og familiene deres. Pappa kunne dessverre ikke klare og komme, da han hadde fått lungebetennelse. Det var litt av en gjeng, pakker ville ingen ende ta. Det var godt og komme til duk og dekket bord.

 

Her poserer alle mennene med hjemmestrikket lue fra Tone (Elin sin datter).

Bak fra venstre: Tom (Kjersti sin mann), Rune (Elin sin mann), Geir (Lisa sin samboer), Rolf (min mann), Kjetil (Runes bror)

I midten: Per- Ivar( min sønn)

Nederst fra venstre: Espen (Annes samboer), Andreas (Runes sann), Espen (min sønn) 

Første juledag reiste vi til Ustaoset. Været var ikke som håpet, men kjekt hadde vi det. Prøvde meg litt på ski, men både føre og formen var heller dårlig. Nyttårshelgen kom Elias og Filip. De fikk seg noen turer i slalombakken. Filip syns barnetrekket var litt pinglete og ville gjerne opp i den store heisen( han blir 3 år i februar). Stor stas var det da onkel Piddi ordnet tur med snøscooter for guttene.

2018 er nå over og mange gode minner men også mange nedturer har festet seg. Et år hvor det be klart at kreften gikk over fra og være definert svulst som ble operert ut til å være uhelbredelig kreft. Det å få vite at kreften er uhelbredelig, har tatt sin tid å fordøye. Det tar også tid og forstå at behandlingen er gått over fra helbredende til livsforlengende.

3. januar var jeg tilbake på Haukeland for ny medisinering. Verdiene på kreftmarkøren fortsetter og gå opp. Jeg skal ta nye CT bilder onsdag 17. januar. Uken etter er jeg blitt henvist til Radiumhospitalet for å få en second oppinion hos dr Olesya Solheim. Det er hun i Norge som  kan mest om sjeldne eggstokkreft. 

Her klar for en ny dose med Avastin.

Hva som skjer etter jeg har vært på Radiumhospitalet, vet jeg ikke .Håper bildene ikke viser noen ny spredning og at de kan tilby meg en medisin som igjen stopper utviklingen. Jeg kjenner på kroppen at den er sliten etter all herjingen. No krysser vi fingrene om at de har en behandling som kan holde meg vigør lengelenge lenge. 

Novembernytt

Da var det ny måned og litt kvitring her fra meg.

Jeg startet november måned med å ta en uke i Spania sammen med Rolf og Bente Kari. Vi jenter hadde store planer om trening og tur, men formen min var så som så. Det ble i stedet mange fine stunder i solen med gode samtaler og strikketøy. 

Vel hjemme igjen var det tid for ny kur og lege på KK. CT bildene viste ingen ny spredning og de kreftcellene jeg har, hadde stoppet og vokse. Dette er jo gode nyheter, men allikevel var det økning på cancermarkøren (CA125). 

 

I dag har jeg igjen vært til lege og kur. Det ble som jeg hadde fryktet. CA 125 fortsetter å stige. Verdien er ikke så veldig høy, men det er utviklingen som bekymrer. Under ser du en kurve om hvordan verdiene har vært siden jeg startet på Avastin. Ikke noe kjekk utvikling.

 

Videre plan er at  lege på KK tar en samtale legen på Rikshospitalet. Hun vi da ringe meg ut i neste uke og formidle videre behandling. Ny CT blir bestilt selv om den jeg tok i oktober så bra ut. 

No er det bare til å nyte førjulstiden med familie og gode venner.

Husk at julen kommer selv om du ikke har bakt 7 sorter og vasket ned hele huset!!!

 

 

 

 

 

Oktobernytt

Da er det på tide å komme med en ny oppdatering.

Det har vært mye på programmet de siste ukene, noe jeg merker på kroppen.  

3. oktober var det igjen klar for ny dose med Averstin. Stine var med meg fra tidlig morgen. Det er en lang dag med frammøte kl 08.00 og ferdig 13.00 selv om kuren kun tar 30 min. Mye venting, så veldig kjekt med selskap. Det skal en del til at blodprøvenesvarene  ikke tillater kur, så spenningen er knyttet til hva CA 125 ligger på.

Cansermarkøren ( CA125) har jeg gått ned for hver gang siden jeg begynte med Averstin 20 juni. Da viste markøren 56.  Forrige måling var 17,8, mens jeg denne gang målte 18,6. Kun opp 0,8,. Stabilt sier pleierne, og jeg vet jo det,  men det er  rart hvordan en reagerer når det plutselig går feil vei. Da var det godt og ha Stine ved min side.

 

Når en får kreft, kommer man i kontakt med mange nye mennesker. Det være seg andre som har kreft, eller noen som kjenner noen som kjenner.....osv.

Mange fortalte at de hadde vært på Montebello senteret (helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende.), og flere anbefalte meg å søke om et opphold. 

Jeg har ikke tidligere hatt behov for å oppsøke steder og lignende hvor kreft er i fokus. Har liksom klart meg fint med alle de gode menneskene jeg har rundt meg. Etter litt undersøkelse, fant jeg ut at jeg likevel ville søke på kurset "Kreft- hva nå?".

Plass fikk jeg og Stine fikk være med som pårørende.

Fredag 12. oktober for vi avgårde.  Lang reise med kansellert fly,  neste forsinket, tog til Lillehammer og videre med Taxi til Mesnali.

 

Montebellosenteret ligger nydelig til i flotte landlige omgivelser.

De første dagene gikk med til å bli kjente med stedet og de andre kursdeltagerne. Masse kjekke mennesker hvor alle hadde sitt å stri med. Mandag til torsdag gikk i ett med forelesninger og gruppearbeid. Veldig flinke forelesere og aktuelle tema som ble belyst. 

Jeg syns det var ganske slitsomt med lange dager og masse mennesker rundt meg hele tiden. Men det var verdt det. 

Stine sier også at hun hadde masse utbytte av oppholdet. I starten "falt" hun litt utenom, da hun var den eneste som var datter der. De andre var ektefelle eller samboer. 

Vel hjemme igjen var det klart for ny runde med medisin. Svarene på CT bildene skulle også legges fram, så vi gruet oss litt til denne dagen.

Og gledens dag ble det når vi fikk  vite at bildene av  lymfene som det er kreft ikke hadde vokst.. Ja de så faktisk mindre ut en de var i mai. Jeg har satt masse avtaler og gjøremål på vent til denne dagen, for jeg måtte se resultatene først. Vi ble så glad da vi kom ut på venterommet igjen at Rolf bestilte billetter til Spania med en gang. Noen vil påstå av jeg er impulsiv av meg, men Rolf er nok hakket verre. '

Like før jeg er ferdig med medisineringen, foreligger svarene på CA125. Jeg hadde ikke tenkt så mye på de siden fokuset lå på bildene. Vi ble derfor ganske paff da vi så at verdien hadde økt til 28.Jeg vet ikke hvorfor den har begynt å gå oppover igjen, men får håpe det stopper med det. 

Så igjen blir neste måling en nervepirrende dag.Trodde jeg denne gangen skulle få litt mer ro når bildene var bra. Vi får bare fortsette å krysse fingrene og håpe. Håpet blir vi daglig minnet på etter at jeg gikk til innkjøp av et bilde av gatekunstner Joy fra Bergen.

 

 

 

 

 

Roadtrip

Hei igjen alle sammen og tusen takk for alle gode lykkeønsker og fine ord. Det varmer virkelig.

Men no var det jammen på tide med en liten oppdatering

12. september var det igjen klart for ny runde med Averstin. Som vanlig kviet jeg meg litt i forkant siden de har, på tross av veneport, problemer med å få medisinen inn i årene. Men denne gangen lå alt til rette. Ingen diskusjon om hvilken nål ( det må være den store) samt at de ventet til to pleiere var ledig. En til å holde rundt porten og en som skulle stikke. Ikke så enkelt at 20 fingre skal få plass på så lite området, men vipps så klarte de det på første forsøk.

Etter ca halvgått tid, er blodprøvene mine klar og jeg får vite dagens CA125A. Tror de kjenner meg godt etter hvert, for uten et ord, kommer de bare inn til meg med svarene på et ark.  Jeg vil ikke vite det muntlig, må være mentalt klar for resultatet. 

Men snakk om gode nyheter.

Verdiene gått ned fra 20,0 ti 17,8. Jeg jublet høyt (inni meg).

Det er bare så deilig og vite at jeg ikke skal ha cellegift. Håper det varer leeeenge.

Med disse gode nyhetene, bestemte vi oss for å reise på årets ferietur. Allerede dagen etter, dro vi til Alicante og plukket opp bilen. Eneste plan var å kjøre nordover i Spania, gjennom Sør- Frankrike og muligens videre til Italia

Første overnatting var i Castellon i Spania, så Le Barcarès i Frankrike og videre innom Saint Tropez og til Antibes. Der traff vi min gode venninne Sølvi som var på klubbtur med Marianne, Mette, Lisbet og Nina. Dere kan tro vi hadde det kjekt. Rolf storkoste seg som eneste hane i flokken. Ikke hverdagskost med oppmerksomhet fra seks damer. 

Planen videre etter Antibes var Italia og Cinque Terre. Ut fra værmeldingene, kunne det se litt uttrykt i Monterozzo Al Mar, så vi bestemte oss for å returnere over de franske alpene og videre til Pyreneene og Andorra. Vi stoppet i koselige landsbyer i fjellheimen, og overnattet der det passet seg sånn. 

 

Etter Andorra kjørte vi strake veien til Albir hvor pappa og Vigdis var, for å få torsdagskvelden og hele fredagen med de før de skulle hjem til Norge. Veldig kjekt. 

Vi hadde da  vært på veien i 10 dager og var vell fornøyd med kjøring. Vi var klar for noen rolige dager  i leiligheten vår på Mar Menor. Litt soling, litt bading, litt sykling og litt tur. Det gjør godt for kropp og sjel. Formen blir bedre og bedre og satser på at det fortsetter sånn.  

Vi blir til 1. oktober. Da er det hjem for ny kur.

Ha en god helg alle sammen.

 

 

Mye å glede seg over

Siden sist er det masse som har skjedd. Har rett og slett ikke hatt tid til å oppdatere bloggen.

Forrige uke begynte med at vi var barnevakt for Elias og Filip fra søndag kveld til tirsdag morgen. Veldig kjekt, men skjønner hvorfor vi får barn i 20 årene og ikke i 50 årene.

Tirsdag kveld var det klubb med "skoleklubben". Vi er 5  jenter som gikk sammen på barne/ungdomskole. Allerede den gang,  bestemte vi oss for at vi skulle ha klubb når vi ble voksne. Dette løfte holdt vi og har holdt det gående i 28 år. Utrolig kjekt. 

Onsdag 22.8 hadde Rolf og jeg 15 års bryllupsdag. HIPP HIPP HURRA FOR OSS. En av oss burde fått fortjenestemedalje, men vi er ikke helt enige om hvem!!! 

Dagen ble feiret med en tidlig middag i byen siden jeg skulle på sykehuset for behandling torsdag kl 08.00. Det gikk ikke helt som planlagt- hjemreisen altså. Alle veiene til Åsane ble stengt på grunn av demningen som brast ved Munkebotn. Kvelden endte med overnattingsbesøk i Sandviken hos Torild og Vidar. Heldige oss.

Så kom torsdagen og første måling av CA125. Tre uker er gått uten cellegift. Var veldig spent på denne målingen. Om verdien holdt seg rundt forrige måling som var på 27,5, ville jeg kanskje få fortsette kun med Averstin og ikke cellegift. Var ikke så veldig klar for mer CG nå når jeg begynte å kjenne at energien var på vei tilbake. Så du kan tro jeg jublet da svaret kom:

CA125 var 20 blank. JUHUUUUUUUU-  GJETT OM JEG BLE GLAD

Konklusjonen er da at kroppen responderer veldig bra på Avastin (altså den som skal hemme blodårer til å gi næring til kreftsvulsten) og at jeg kan taes av cellegiften for en tid framover. 

Dette måtte feires. Rolf bestilte tur til Berlin helgen etter. 

Vi kom til Berlin torsdag, og startet med helikoptertur over byen. Veldig kjekt og se byen ovenfra. 

 

Fredag tok vi undergrunnen til flere av Berlins severdigheter, og før kvelden var kommet hadde jeg kommet opp i 14468 skritt. Du kan tro denne kroppen var trøtt.

Litt avslapping måtte til mellom slagene:

 

Lørdag morgen var det så vidt jeg klarte å gå.Tror det kalles gangsperr haha. Lenge siden denne kroppen har utfoldet seg så mye. Det var det bare til å bestille hver sin sykkel.  Veldig kjekt med bysykler som har store hjul ( 28") og høyt styre. Litt annerledes enn vi er vant til, men veldig nødvendig i dag.

Solen skinte og temperaturen lå på ca 20 grader. Helt fantastisk. Flott kunst ble iakttatt på rester av Berlinmuren, kunstmarked iakttatt, kanalen fulgt fra sykkelsete, og god mat og drikke. Vi har storkost oss.

Søndag (altså i dag) har vi shoppet litt og spist lunsj før vi no er klar for å komme oss på flyplassen. Berlin svarte til forventningene og kan absolutt anbefales. Noe nattliv kan vi ikke uttale oss om da vi var i seng mellon 23.00 og 24.00 hver kveld zzzzzzzzzzzz.

Ha en fiiiin søndagskveld ♥

 

 

 

August 2018 Pause

Da er jeg klar med en liten oppdatering.

Jeg hadde en varm og klam uke i Spania. En uke holdt, men når jeg kom hjem til Bergen med 14 grader og regn, tok det ikke lang tid før jeg lengtet tilbake.

Dagen etter hjemkomst (9.august), var det igjen dags for ny kur. Følte meg trøtt og sliten, men sikkert helt normalt etter 10 uker med cellegift. 

Etter at blodprøver var tatt og prat med sykepleier var ferdig, hadde jeg problemer med å holde meg våken. Det pleier å være masse prat på venterommet mellom oss pasienter, men denne dagen var det( heldigvis) få, så jeg spurte om jeg kunne få en seng å legge meg ned mens vi ventet på svarene. Det tok sikkert ikke mer en et par minutter før zzzzzzzzzz.

Våknet av at legen ville snakke med meg. Immunforsvaret var ok for å motta ny kur, men hun mente jeg kunne ha godt av en pause fra cellegiften. Hun så jeg så sliten ut og foreslo at jeg skulle vente to uker til før ny vurdering. I mellomtiden skulle hun rekvirere CT.

Masse tanker svirret rundt i hodet;

"Guuuu så deilig å få et pusterom"- og like etter;

"Hva skjer med kreftsvulsten da??" Fyker verdiene mine i været?

Etter litt fram og tilbake, ble vi enige om pause.

 

Formen er blitt bedre de siste dagene. Føler at jeg har litt mer energi enn tidligere.

Torsdag 23.8 blir en ny merkedag.

Hva ligger CA125 på etter tre uker oppholdt med Taxol?

Hvor stor betydning har cellegiften egentlig??? 

Jeg har stor tro på at jeg blir tatt av Taxol (celllegift) for laaaaang tid fremover om jeg ligger stabilt på målingen. Krysser alt jeg har!

Ellers har jeg forholdsvis OK dager. Krøllene er borte og ny look er på plass.

Jeg prøver å være så mye jeg kan med Elias og Filip. Vi har vært på piknik ved "andedammen" og Elias lærte seg å sykle- hurra hurra. 

 

I går var jeg med Sølvi på åpning av utstillingen til "Jenter fra Bergen" i Alvøen. Masse fine malerier og annet nips. Absolutt verdt er besøk.

I dag har jeg blitt" lokket med på Bergen Golfklub med Rolf, Ingrid og Dan Egil. Det kan bli spennende når jeg ikke har tatt i en golfkølle siden påske. Men optimistisk som jeg er, mener jeg at det skal gå helt fint.

 

August 2018 Hot hot hot

Da var jeg her igjen.

Siden sist har jeg tatt meg en svipptur til Spania. Fikk kur tirsdag forrige uke og skal ha neste på torsdag. Da var det plutselig en åpning for en liten tur (onsdag til onsdag) til Mar Menor Golf Resort.

Som dere sikkert har fått med dere, er det no SINNSYKT varmt i Spania. Men jo varmere det er, jo bedre samvittighet har jeg  for å sitte inne med aircondition på haha.  Da er det nok flere med meg.

I skrivende stund er kl 17.00 og jeg har ennå ikke vært ute annet å ta bilde av termometeret som er i skyggen.

Siden sist jeg skrev på bloggen, har jeg hatt 3 cellegiftkurer. De to siste ukene ble kuren redusert 10%. På tross av dette har verdiene på CA 125 gått ned for hver gang. Nå er jeg kommet ned til 25,7. DET ER BARE HELT FANTASTISK.

Håper at legene begynner å bli fornøyd slik at de tar meg av Taxsol. Kroppen begynner å bli ganske redusert. Vonde muskler og ledd, samt nervopati i fingre og tær(grunnen til reduksjonen av Taxol). I følge journalen min, skal jeg ha to kurer til. Etter det skal jeg ha Avastin hver tredje uke. Men som legen sier; "veien blir til mens vi går når det gjelder deg Ingunn!". Håper det ikke blir så lenge til.

Ellers går dagene med til putling i heimen, lydbok og strikketøy. Rolf står tidlig opp for å spiller  golf. Jeg sover myyye lengre. Når han kommer hjem, spiser jeg frokost og han lunsj. Passer veldig bra.

I går prøvde vi oss en tur på La Cala stranden. Vi holdt ut ca 40 minutter før vi fant ut at det var bedre med en laaang lunsj i skyggen. Selv om jeg smører meg med faktor 50 i ansiktet samt  bruker caps eller solhatt, ser det ut som jeg har tatt høyfjellssol. Noen av dere er vell såpass opp i årene at dere husker hvordan vi så ut etter at vi satt noen minutter for lenge med de små svarte briller foran "solen". HA HA AU AU AU

Ha en fin søndag alle sammen

 

 

Endelig et lyspunkt

Da har jeg endelig kommet meg foran PCèn igjen. Det er ikke alltid like lett å skrive om hverdagen, behandlingen og bivirkninger, selv om jeg har fått positive tilbakemeldinger.

 

Onsdag 11. juli skulle jeg ta min første måling av CA125 etter at jeg begynte med medisinen Avastin. 

For de som ikke husker/har lest tidligere innlegg.

CA125 er cancermarkør som gir forhøyet verdi ved eggstokkreft. Normalverdiene er under 35.

 Avastin - Medisin som hemmer dannelse av blodårer til svulsten

- Da det ble oppdaget kreft sommeren 2017, viste markøren 370

- Gjennom høsten da jeg fikk cellegift hver 3 uke, gikk jeg fra 121 til 65 (Gikk ned for hver gang, men ikke så mye som vi håpet) 

- Februar 2018, første måling etter avsluttet cellegift, viste den 98.(Altså stigende når jeg ikke fikk medisin. Blir sendt til CT)

- April ny måling- økt til 212, men de ser ingenting på CT. Blir sent på PAT scan- finner da svulster langs hovedåren i magen.

-Ny operasjon i slutten av april. Får ikke vekk all kreften på grunn av blødningfare på pulsåren. Skal starte på ukentlig cellegift 

-1. kur 29.mai. CA125 på 49

-4.kur 20. juni CA125 på 56 ( Går altså opp selv om jeg får cellegift). Begynner på Avastin. Fåes intravenøst hver 3 uke 

-7.kur  11.juli CA125 på 37 HURRRRRA .

DEN LAVESTE MÅLINGEN JEG HAR HATT SIDEN JEG BLE SYK. BLE SÅ UTROLIG GLAD. 

Det kan være at legene syns jeg drar en forhastet konklusjon, men MÅ bare juble når det endelig viser nedgang i verdien. 

 

Sist onsdag, da jeg skulle ha min 8. kur, satt jeg som vanlig på venterommet på Cytostaticaklinikken og ventet på at blodprøvene skulle fortelle om immunforsvaret mitt tålte en ny kur. Jeg begynner og bli godt kjent med de fleste som jobber der og alle er så smilende og hyggelig. De er rett og slett noen engler. For en jobb de gjør- evig takknemlig. 

Mens jeg sitter der med strikketøyet, kommer legen min forbi (henne er jeg inne hos hver 3.-4. uke). Hun hilser og smiler som vanlig. Et par minutter senere kommer hun ut i gangen igjen og sier navnet mitt.

"Hva- skal jeg inn til deg i dag? "

"Nei egentlig ikke, men jeg har så lyst å si hvor glad jeg ble når jeg så verdien dine hadde gått ned. Jeg må få høre hvordan du har det."

Det syns jeg var så kjekt at hun tok seg tid til. Vi snakket litt frem og tilbake om behandlingen. Ble enig om at jeg skulle fortsette i 5 uker til slik at vi har to målinger til. Det blir ikke enkelt å planlegge noe for kommende måned, men en ting vi ble enig om. Jeg kunne planlegge å gå på kino og se Mamma Mia.  

Og det skal Bitta og jeg i morgen. Vi to har jo en tidligere karriere som Agnetha og Anni-Frid på senen i Ynglingen og på skolen.  Det var tider det. Gleder meg stort. 

Fra ukens aktivitet. Filip og mormor på sykkeltur. Da er det viktig med litt pause og is.

Juli 2018 Ustaoset

Da ble det en liten ferie på Ustaoset. Rolf reiste opp tirsdag  for å olje et sårt trengende gulv. 

Etter kur onsdag, satt jeg meg på toget for å få noen dager på fjellet. Værvarslingen så lovende ut.

Det var en sjelden flott tur over fjellet. Masse hyttefolk og mange som badet i kulper og vann langs Bergensbanen. 

 

Det var rene sydenfølelsen som slo i mot meg når jeg kom ut av toget. Det sies at det var oppunder 30 grader denne dagen.

Det ble en heller dorsk morgen (etter en natt med innånding av oljen).  Vi la syklene i bilen for å kjørte til Geilo. Jeg skulle altså prøve meg på sykkel for første gang siden juni 2017. I hode er jeg jo frisk og rask, mens kroppen er jo stort sett uten en muskel.

Optimistisk som jeg er, hadde jeg forslag om at vi skulle ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Rolf derimot har heldigvis litt bedre innsikt i mine ferdigheter haha. Han mente at Ustedalsfjorden rundt var mer passende .

OK. Ustedalsfjorden rundt skulle jeg nok klare.

En fantastisk følelse å være på sykkel igjen. Iført shorts og singlet, kjenne fønvinden i håret (les krøllene), startet jeg friskt som vanlig. Det tok ikke lange stunden før pulsen steg til høyder den ikke har vært innom på veeeeelldig lang tid. Det  var bare til å finne balansen mellom det som er fornuftig høy puls, og alt for høy puls.

Rundt Ustedalsfjorden kom jeg, men som jeg sa til Rolf; " jeg føler meg like sliten som da jeg syklet Bergen- Voss første gang". For de som ikke er lokalkjent.

Ustedalsfjorden rundt: 10,7km

Bergen- Voss:  170 km

En herlig følelse var det ihvertfall.

 

Vell tilbake på Ustaoset traff vi fine Hanne-Britt på Cafe Presttun for et glass vin og en god prat. Og vipps så var klokken 19.30. Tiden går jammen fort med godt selskap. 

 

I dag ble det fottur på Geilo. Litt stiv i bena fra i går. Ble ikke så langt, men en flott tur i nydelig natur.

Kroppen ser ut til å tåle cellegiften bra. Syns formen er bedre no enn den var etter de første kurene. Noe av forklaringen kan også være at jeg er flinkere til å begrense antall aktiviteter og gjøremål. Vi koser oss ihvertfall masse på Ustaoset når været er som nå. I dag viser temperaturen 20 grader. Vi satt ute på Hallingstuen for å spise lunsj. Det ble rett og slett for varmt å sitte der (hadde på ulltrøye), så det var bare til å komme oss hjem for lettere påkledning.

En riktig god helg til dere alle. 

Juni 2018 Behandlingstiden

Ja så var jeg på nett igjen. Ikke så veldig mye nytt siden sist. 

Fikk 5. cellegiftkur på onsdag (Taxol). Kroppen tåler det greit, men jeg blir fortere trøtt. Prøver å begrense antall aktiviteter i løpet av dagen, men de som kjenner meg, vet at dette ikke alltid er like lett for meg.  Dessuten varierer formen veldig fra gang til gang. Forrige uke når jeg fikk kur, var jeg så "giret" at jeg ble sliten av meg selv- haha. Hanne, Espen og Cecilie kom innom og jeg tror de skjønner godt hva jeg mener. For å si det sånn- det gikk i ett bankende. Bla bla bla bla. Men mye god mat kom det også ut av all energien.

 

Den tidligere planen med at jeg skulle ha 8 kurer, så opphold 1 mnd med CT, er lagt på is.

Det er Dr. Solheim (forsker på sjeldne eggstokkcyster) på Radiumhospitalet som gir legene på KK retningslinjer om hvordan jeg skal behandles. Skal nå gå på cellegift hver uke, Avastin hver 3. uke og antihormonbehandling (daglig tablett) inntil cancermakøren CA125 har stabilisert seg på et akseptabelt nivå. CA 125 blir kun målt samtidig med Avastin, så det vil nok gå mange flere uker enn først beregnet. 

Men nå håper vi på litt sol og sommer igjen. Da går dagene mye bedre.

 

I helgen tok Kjersti og jeg oss en rolig avslappende tur til Ustaoset (Bitta ble syk og kunne dessverre ikke være med). Lørdag ble det togtur til Geilo og litt shopping, mens kveldene gikk med til gode samtaler, ost og vin.

Til min store skuffelse mister jeg mer og mer hår. Jeg hadde virkelig håpet at jeg kunne få beholde de nye fine krøllene mine. Pleierne på KK sier at det ikke er sikkert jeg mister alt, men at det blir tynnere. Så jeg satser på at det bare var litt "røyting".

Uansett gikk jeg som avtalt til min kjære frisør Rigmor i går. Og med sine magiske hender, fikk jeg en kjempefin frisyre samt at jeg fikk beholde krøllene i nakken. Tjoho- ja takk, begge deler.

 

En riktig god helg til dere alle

 

Juni 2018 Ett år er gått

I dag er det ett år siden jeg merket at noe var galt. Ett år med sinne, maktesløshet, skuffelse og håp, men også med mange mange fine stunder.

Det er en stund siden jeg har skrevet noe her. Det har vært noen vanskelige dager og jeg har ikke har vært klar for å dele det med alle før no.

Siden sist har jeg har fått vite at det er en sjelden type av kreft  jeg har. Det er ca 450 pr år som får eggstokkreft i Norge og  i underkant av 10 % av disse har samme type som meg. Etter som jeg har forstått, oppfører denne seg helt annerledes enn andre svulster og den responderer annerledes på samme behandling.  

Det er som legen sa; "Du skal være klar over det Ingunn, du er et ganske spesielt tilfelle, selv for oss som kun jobber med gynkreft"

Ja, vi har vel alle et ønske om å være unik, - men hadde vært fint om det var på noe annet.

På grunn av at det er så få kvinner som får denne typen svulster, har de ikke noe særlig grunnlag å forske på. I Oslo er det en onkolog som forsker kun på sjeldne typer av eggstokkreft. Hun blir kontaktet hver gang jeg har vært hos min legen, hvor videre behandling av meg blir diskutert.

Hvis vi skal si noe positivt oppi dette, er det at denne onkologen i Oslo er med i et internasjonalt forskningsteam innen samme felt. Så lenge Norge har sagt ja til å være med på denne forskningen, må de si ja til den behandling de eventuelt kommer fram til. Dette gjelder også om det er medisin som ikke er godkjent i Norge, men i andre land, eller at Norge sier nei av økonomiske grunner. 

Jeg har som tidligere nevnt begynt på ukentlig cellegift (Taxol), og de to siste ukene har jeg i tillegg stått på antihormonbehandling. På tirsdag skal jeg i gang med ennå en ny medisin som skal taes intravenøs hver 3.uke. Videre plan er å stå på trippelbehandling til CA 125 er stabilisert. Forsøksvis i 8 eller 12 uker. Så sommeren blir nok heftig, tenker jeg.

Hittil har det gått greit med cellegiftkurene, men kjenner at kroppen begynner å bli sliten. Heldigvis har jeg masse fin familie og mange fantastiske venner rundt meg. Det å få noen timer med sjarmtrollene Elias og Filip, gir meg masse glede. Heldige meg som har de i nærheten. Da kan jeg hente i barnehagen når former tilsier det, og det er enkelt å komme på/få besøk. Har også hatt mange turer til byen for god mat og vin med venner. Hva skulle jeg gjort uten dere!

 

PS: ikke mine mammelukker som henger til tørk altså.

I kveld kommer Rolf hjem etter en uke i Spania. Det skal bli godt å være to igjen. Da skal vi kose oss, gå turer, spise god mat og og glede oss over det som er bra i livet.

For husk det alle sammen- det er alltid noe å glede seg over. Fokuser på det, og ikke bruk alt for mye tid på bekymringer og tanker som du ikke kan gjøre noe med. 

Ha en fin uke alle sammen♥

Juni 2018 Fantastisk helg

 

For et vær og for en helg vi har hatt. Det er jo bare helt utrolig.

Kan ikke huske jeg noen gang har brukt hagen så mye som i år- og vi er bare kommet til starten av juni. Er ikke så mye i solen selv, men bare det å sitte i skyggen og se på Rolf jobbe (han sier han liker det) og se at nye blomster spretter ut en etter en, er jo fantastisk.

 

Iskaffe er min nye favoritt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fredag tok Stine, Elias og Filip med seg mormor på Festtangen i Arna. Jammen mange år siden jeg har vært på badestrand i Norge. Badet ikke altså.

En flott formiddag på en ren og rolig strand.

 Filip 2,5 år nyter lunsj og utsikt.

 

 Elias 5 år ææææælsker vannmelon.

 

 

Fredag kveld var Rolf på blåtur med Regnskapshuset, og jeg tok turen til Sølvi på vakre Åstveit. Utrolig hvor fort 6 timer går, ikke sant Sølvi.

En nydelig solnedgang fra hagen på Åstveit

 

Lørdag og søndag hadde Rolf arbeidslyst (igjen). Jeg pekte og han utførte. Haha

 

Uken har gått greit siden forrige kur. Ikke hatt noen nevneverdige bivirkninger, bare litt uggen.  Håper det fortsetter sånn.

I dag tok vi turen til Vardesentert på Haukeland. Der hadde vi møte med en kreftkoordinator.

I morgen er det på an igjen. Oppmøte 08.00 (gjesp). Må huske å ta med strikketøy, kindle og matpakke. Kroppen settes i "ventemodus".

En god uke til dere alle ♥

Mai 2018 Cellegift II

Nå er det godt og vel en uke siden jeg har oppdatert bloggen min. Mange  av dere fikk med seg at jeg skulle starte på ukentlig cellegift i går. Tusen takk for alle som sendte meg lykke til- og gode tanker meldinger. Takknemlig for hver og en 

Jeg møtte altså opp på KK kl 08.00. Plan for dagen var blodprøver, legetime, så kur når blodprøvene var ferdig analysert etter ca to timer.

Svarene fra biopsien var kommet, og de viser at det er eggstokkreft med spredning til lymfene og ikke lymfekreft. Det er spredning de har jobbet ut fra hele tiden, men en kan ikke være sikker før svarene foreligger.   

Rolf har god erfaring med venterom etter hvert, så han var godt forberedt. 

 

Først klokken 11.30 kom jeg inn i hvilestolen. Som nevnt tidligere skal jeg  ha ukentlig Paclitaxel. Denne blir gitt gjennom drypp sammen med saltvann i ca 1 time. De kunne heldigvis bruke den nye veneporten min selv om stingene var der ennå. Syns det var litt ubehagelig når hun trykket og vrikket på arret.  Etter et par forsøk, fikk de hull i membranen og de kunne starte dryppet. Men denne ene timen ble til tre. Da var det forskjellige typer medisin som jeg først måtte ha intravenøst. Først for å motvirke allergiske reaksjoner, så kvalmestillende.  Men som den tålmodige sjel jeg er, gikk det fint, haha. Først 14.30 var jeg ferdig, så dagen ble lang allikevel. Neste uke må jeg huske matpakke.

Dagen i går gikk veldig bra. Hadde ikke noen ubehag etter behandlingen. I dag har jeg vært på Ikea, hentet Elias og Filip i barnehagen og kost oss med middag og bading. Når de ble kjørt hjem, kom Mona en liten tur innom. Siden har jeg lagt langflat på sofaen. Kvalm og uggen. I morgen skal jeg ta det litt mer med ro- trur eg.

 

Mai 2018 Veneport

Da er vi kommet oss hjem etter 16 ventedager i Spania. 16 varierende dager i henhold til form, men med veldig hyggelig selskap av Stine og Per- Ivar. Og for et vær vi kom hjem til. Fantastisk!

 

 

 

 

Flyturen hjemover på mandag var mild sagt slitsom. Å sitte rett opp og ned i 3,5 time med operert mage er en ting, men å ha en 3- åring bak som sparket i sete, skrek og kastet leker fremover, var rett og slett irriterende. Grrrrrrr

Tirsdag var det tidlig opp for å få operert inn veneporten. Starter som vanlig med blodprøver, så var det bare å vente, vente og vente til de finner en ledig tid til meg (godt jeg er tålmodig haha). Avdelingen (Gyn1), pleier å få tilsendt timeplan fra operativ avdeling dagen i forveien, men på grunn av pinsen hadde de ikke det denne dagen. 

Så ble det endelig min tur. Jeg fikk med meg en sykepleierstudent, som forøvrig også er vår skjønne nabo JVØ. Det var første gang for oss begge to, så vi var litt nervøse. Vi suste gjennom undergangene fra Kvinne Klinikken og sentralblokken i golfbil. Ja det var det- en golfbil.

Inngrepet ble gjennomført med lokalbedøvelse og tok en times tid. Det mest ubehagelige var nok den grønne duken som ble lagt over hode på meg. Fikk litt klaustrofobi. Så lenge kirurgen fortalte hele tiden hva han gjorde, gikk det fint.  Og igjen er jeg fasinert av hva de kan utrette.

På halsen ser dere et lite sår. Her går de inn og finner hovedåren. De tekker et kateter ned til punktet på brystet hvor det er festet en "silikonpute" innunder huden. Denne puten er hul og dekket av membran. Når jeg skal ha cellegift, fører de da nålen inn i membranen, og vips går det rett i blodet. Blodårene på armene mine er nok veeeeeldig glad for denne varianten.

 

I morgen er det CT og tirsdag starter cellegiftbehandlingen. Da blir det ukentlige kurer i 8 uker i første omgang. Da gjenstår det å se om denne giften tar knekken på eller stopper utviklingen av kreften. Eventuelle bivirkninger får jeg ta som de kommer, men håper at de ikke blir alt for stor. 

KRYSSER ALT JEG HAR FOR AT DETTE GÅR VEIEN. 

Ha en fin dag alle sammen og nyt fineværet. 

 

Mai 2018 HIPP HIPP HURRA

Gratulerer med dagen alle dere skjønne     . 

Ha sett litt på Bergens Tidene sin direktesending fra hovedprosesjonen.  Fantastisk å se så mange festkledde, flotte, blide og isspisende bergensere. For et folkehav og for et vær! 

Dere kan tro jeg fikk sjokk i går. Per- Ivar, eldste sønn, stod plutselig på døren og smilte fra øre til øre. Hææææ. Skjønte ingenting. Hva gjør han her? Jeg er jo i Spania og han i Norge. Snappet jo med han om morgenen. Han hadde  da akkurat kommet hjem fra nattjobb. Gledet seg til å finne sengen. 17. mai skulle han feire med resten av familien Eliassen hos tante Elin.

SNAKK OM Å BLI LURT TRILL RUNDT. Love it ♥   

 

Planen i dag var å feire 17.mai i Torrevieja med Torild og Vidar. Formen er så som så, så vi har valgt å være i ro her på Mar Menor i stedet- er nok det beste.   Har sendt gutta ut på golfbanen no. Det hadde de ikke noe imot:). Jeg tar meg en lur og håper kroppen  er bedre om et par timer. 

 

  HIPP HIPP HURRA     KOS DERE MASSE I DAG.

Mai 2018 Mor- datter- lykke

I går reiste Stine hjem etter fem fantastiske dager med oss her på Resorten. Vi har hatt det utrolig kjekt. Stine har nok hatt godt av en husmorferie. Tror ikke hun har sover så lenge om morgenen siden før hun fikk barn. Vi var stort sett på Resorten siden jeg ikke er så mobil, men så lenge vi har godt selskap, trenger vi ikke annet.

Planen var at vi skulle ut å spise masse deilige middager, men fant fort ut at det var bedre for meg å være hjemme. Den første kvelden vi var på restaurant, sto jeg ved bordet mer enn jeg satt.  Rolf vartet oss opp med det ene måltidet etter det andre. Terningkast 6 til "Restaurant El Mr. Rolf"  både på service og smak.

Etter laaaange frokoster, satt vi på terrassen eller ved bassenget og skravlet dagen lang. Disse dagene er jeg veldig takknemlig for at vi fikk til. Hadde håpet på at Per- Ivar og Espen også kunne tatt seg en tur, men skjønner at det ikke er så lett iht jobb. Hadde heldigvis en uke med hver av de i januar/mars

Rolf har leid en liten mobil scooter til meg slik at vi kunne ta oss en tur på strandpromenaden. Det var nok ikke så gunstig som vi trodde. Det humpet og dumpet på den fliselagte veien. En hånd på styre og en på den ristende magen. Det er nok ikke mye til støtdemper på den derre mopeden nei.. Men men, jeg fikk da luftet meg litt. Scooteren fungerer utmerket på handlesenter og markedet.

 

I går fikk jeg telefon fra Haukeland sykehus. Jeg skal få operert inn veneport 22. mai og ta CT 25. mai. Endelig har jeg noen datoer å forholde meg til. Reiser hjem til Bergen 21.mai.

På grunn av at blodårene mine er blitt "vanskelige" etter cellegiften, opererer de inn en veneport på meg. Dette er en liten beholder i plast eller metall som de legger inn under huden. Tror det blir på brystet ett sted. Fra denne går det et lite kateter inn i en stor åre/kar. De kan da gi meg cellegiften direkte inn porten og ikke via veneflon på hånden/armen. Selv om jeg kvier meg litt til å få satt den inn, blir det godt å slippe den forferdelige sviingen jeg hadde  på håndbakken og oppigjennom årene sist jeg hadde kur. 

Dato for ny kur er ikke satt ennå, men jeg håper den kan starte allerede uken etter.

 

En liten morsom sak på tampen. JEG HAR FÅTT KRØLLER.

Har aldri hatt noe som har vært i nærheten av fall engang. Får bare nyte det så lenge jeg kan. 

 

Kos dere masse i fineværet. Dere har det jo varmere enn oss

 

Mai 2018 Heia Norge

I går, torsdag 10. mai, rigget vi oss til  for 2. semifinale i Eurovisjon Song Contest. Er vanligvis ikke så opptatt av ESC, og spesielt ikke semifinalene.

I år derimot er jeg plutselig blitt ihuga fan. Stine og Anders sin venninne Lene Kokai,  er en av danseren/koristen til Rybak.  Skjønne Lene som sang i Elias sin dåp. De gjorde en utmerket jobb og er dermed videre til finalen på lørdag. Da er Stine og jeg klar til ESC fest med ballonger, bobler( med og uten) og ellers masse stæsj. Går ut fra at Rolf "lager" seg litt arbeid rundt omkring i huset. Haha.

 

Når vi først er inne på Alexander Rybak, må jeg fortelle dere om mine første  timer på Recovery (oppvåkningen) etter operasjonen. Som jeg nevnte tidligere ble jeg trillet inn der kl 14.00. Var ganske trøtt, men husker jeg våknet hvert 5. minutt og så på klokken (forøvrig det eneste som var å se på i det rommet). For hver gang jeg våknet, nynnet jeg på den samme sangen om og om igjen:

14.30: If jou got a minute, get down your idea. ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

14.35: Step one: Belive in it, and sing it all day long ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

14.40: Shoo- bee- doo- bee- dab-dab ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

14.45: Step to; just roll with it, that`s how you write a song ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

 Så jeg kan vel si at Alexander Rybak hjalp meg gjennom disse timene.

 

I dag har Rolf fått "fri". Han har tatt turen til Torrevieja for å spille golf med Vidar. Det blir nok godt for han å gjøre noe annet enn å varte opp sin kone:)

Skydekket er i ferd med å sprekke no, så Stine er klar for tan-time. Vi blir nok værende ved leiligheten siden jeg har det best når jeg ligger eller står. Ikke noe godt å sitte mer enn en liten stund av gangen. 

Ha en fin helg alle sammen. 

 

 

Mai 2018 Spania

En liten rapport fra deilige Spania.

Aller først må jeg igjen takke for alle de fine kommentarene jeg har fått på Facebook. Det varmer langt inn i hjerteroten. 

I går var dagen for å fjerne agaffa stiftene. Skjønne Camilla H M, sykepleier fra Åsane, kom  hjem til meg for å fjerne stiftene. 34 stk i alt.  Veldig takknemlig for at hun kunne hjelpe meg på tampen ferien sin. Såret ser veldig fint ut. Det er ganske fascinerende hvor raskt kroppen reparerer seg kun 10 dager etter inngrepet.  

Dagene går med til en liten spasertur, høre lydbok og strikke. Kveldene blir det  middag og TV titting. Rolf disker opp med de deiligste retter.

I går gikk turen til  Los Alcazares for å spise lunsj. Fikk et bord med nydelig utsikt mot La Manga stripen.

 

 

I dag var vi en tur på marked i samme by. Måtte kjøpe meg noen nye shorts og bukser. Ingenting som passer lengre. For første gang ble bukser med strikk i livet interessant. Jeg bruker så lang tid om morgenen for å finne noe passende å ta på meg. Det må ikke stramme på magen, ikke være for lav linning, ikke for høy linning, stoffet må puste og det må være tynt. Jammen ikke lett dette.  Får se om dagens fangst kan tilfredsstille noen av kravene. 

 

Hører dere har nydelig vær hjemme i Bergen i dag. Tror jammen dere har det varmere enn oss. Det er bare til å nyte dagen. 

 

 

April 2018 Operasjon

Operasjonsdagen er her.

Legene på KK hadde fortalt meg hva de skulle gjøre for å fjerne kreftsvulstene. De forklarte det som en drueranke som de skulle renses for en og en drue.  Ja jeg vet det er mange av dere lesere som jobber innen helsevesenet ler av denne beskrivelsen, men sånn er det jeg ser for meg hva de skulle gjøre. De skulle inn i samme snitt som sist, men måtte gå lengre opp mot brystbenet. Operasjonen tenkte de ville ta 1,5 til 2 timer. 

Rolf hadde nok noen tøffe timer. Han gikk fra meg kl 09.30 da jeg ble trillet meg inn på operasjonssalen. Klokken 14.00, fikk han vite at de holdt på å lukke meg igjen. Han kunne komme på besøk kl. 18.30, men han hadde ihvertfall fått svar på at operasjonen var over. 

På grunn av at de opererte meg en fredag, fikk jeg ikke snakke operatøren før mandag. Fikk en lightbeskrivelse av vakthavende lege som hadde lest journalen.

 

DE KLARTE IKKE Å FÅ VEKK ALT. 

 

Noen av svulstene festet for godt til hovedpulsåren. De fikk vekk en del, men noen var så godt festet til hovedpulsåren at det ble for stor risiko å fortsette.      

Jeg sa ganske tidlig til legen at jeg ville vite alt. Uansett. For meg er det viktig å få realiteten, selv hvor tøff den kan være.

Det var tøft å få svar som jeg ikke var forberedt på. De verger seg for å si for mye. Det skjønner jeg, men for meg er det viktig å vite mest mulig. 

Så det som i starten var en veldig innkapslet cyste på eggstokken, er nå blitt til eggstokkreft med spredning til lymfer som de ikke klarer å operere vekk.

Hvordan skal vi klare å formidle dette til barna, familien ellers og venner?

 

DET ER FULLSTENDIG KAOS I TANKER OG FØLELSER. HVA NÅ????????

 

I dag er det 9 dager siden jeg ble operert. Jeg ble skrevet ut på tirsdag.

 

 

Stine, Per- Ivar og Espen på besøk hos mamsen 3 dager etter operasjonen. Den fysiske formen var veeeeldig mye bedre enn sist. 

 

Planen videre er at jeg skal gå på en hormonbehandling samt ha ukentlig cellegift i 8 uker. Så vi krysser det vi har for at det skal hjelpe. 

Før jeg kan begynne på kur, må jeg ta en ny CT samt at jeg skal få satt inn en veneport.

Tidlig i går morges reiste Rolf og jeg til Spania. Her blir vi til behandlingen starter.  Den fysiske formen min er ganske bra, så min oppgave er å samle mest mulig krefter sånn at jeg er best mulig rustet til ny kur. No venter jeg på besøk av Torild og Vidar. Vi skal prøve å gå litt tur og spise litt lunsj.

Onsdag kommer Stine her til oss. Det gleder jeg meg veldig til. Vi to får sjelden tid til å prate sammen alene. Med to skjønne aktive gutter rundt oss alltid, er det ikke lett. Så jeg teller timer til onsdag. 

Så alle dere som har sendt meg lykkeønskninger på SMS, FB, messenger osv;  jeg trykket hver og en av de til mitt hjerte

 

En liten blund på flyet til Alicante.

 

April 2018 D-Dagen

Det gikk som fryktet. Jeg har fått spredning til lymfene. PET bildene "lyste"  langs bukpulsåren.

Ny opereres innen 14 dager eller om noen avbestilte en av de allerede oppsatte operasjoner, skulle jeg komme til tidligere. Legeteamet har møter hver mandag hvor de lager plan for operasjoner uken etter.

Tirsdag 10.april var jeg altså hos legen og fikk den dystre beskjeden. Så om ingen avbestilte på den allerede oppsatte planen, ble det operasjon i uke 17.

Hvis det stemmer det jeg har hørt, vil da min operasjon bli tatt opp på møte mandag 15. april. Så etter det ville jeg ringe for å høre om når de hadde satt meg opp. Jeg ventet til onsdag.

Jeg ringte innleggelsekontoret på GYN1 ( ante ikke om det var på KK jeg skulle operere, men måtte jo begynne et sted) Der møtte jeg en dame som i starten var blid og hyggelig. Når jeg sa fødselsnummeret mitt, ble hun stille en stund og spurte om hun ikke kunne få ringe meg igjen om en liten stund. Dette var kl 09.30 på formiddagen. Klokken 14.00 hadde jeg ennå ikke hørt noe. Så da var det til å ringe igjen. Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde ringt meg igjen og svaret var at hun ventet på en tilbakemelding fra legen om de  ville klare å gjennomføre det hun hadde satt opp torsdag 27.april.

Etter det jeg kunne lese meg til på pakkeforløpet, skal operasjon gjennomføres innen 14 dager. Jeg spurte om det var slik  og om de fikk dagbøter om de overgikk disse dagene. Da da ble hun med ett litt ganske kvassere og svarte at hun ikke kunne noe for at det ikke var nok ressurser. Jeg ble ganske paff over reaksjonen, men nevnte for henne at legen på kontrollen hadde presisert dette for meg. Hun lovet igjen og ringe meg opp med en gang hun hadde fått tilbakemelding, men det var sent på dagen  så det kunne hende at det ikke ble før neste formiddagen. Og som den tålmodige sjel jeg er- falt jeg til ro med det. (De som kjenner meg er kanskje ikke helt enig med den karakteristikken).

Også den dagen ble kl 14.00 for hun ringte. I min jobbverden er dette langt forbi formiddag. Da hadde jeg gått med mobiltelefonen i hånden hele dagen - var redd for ikke å høre den. På det tidspunktet sto jeg på butikken å betalte dagen middag. Vurderte å ta den, men var redd for reaksjonen min. Samtidig tikket det inn en e-post fra Helse-Norge, så jeg visste at jeg hadde fått ttime. Jeg kjørte straks hjem for å lese innkallingen.

Fikk vel da egentlig svar på det jeg hadde fryktet og hvorfor damen i telefonen ble stille når hun så på skjermen sin. Jeg var nok falt ut av listen deres på en eller annen måte. Får no sto det at operasjonen skulle gjennomføres fredag 28.april- hun sa torsdag på telefonen. Ja da, det er bare en dag etter det jeg var blitt forespeilet, men jeg  er blitt fortalt at de sjeldent setter opp planlagte operasjoner en fredag i tilfellet komplikasjoner ol.

Så det jeg tro skjedde, er at når jeg ringte innleggelseskontoret og sa personnummeret mitt, kom det opp et "varsle " på skjermen, som forteller hvor mange dager det er til garantien går ut. Så det gode gamle uttrykket  gjelde i aller høyeste grad:

DU MÅ JAGGU VÆRE FRISK FOR Å VÆRE SYK

 

Nok om det. Jeg blir bare så litt frustret over at sånt skjer. Godt jeg er såpass "frisk" at jeg klarer å ta tak når ikke alt går på skinner. 

April 2018 Spredning

Tiden er inne for nye blodprøver. Det var alt annet enn oppløftende. 

Cancermarkøren som viste 96 sist ( 7. februar), var nå økt til 211. Pokker. No var det bare til å få sendt meg på PET SCAN fortest mulig. 

En Pet-scan viser aktiviteten i cellene etter at en har fått injisert radioaktivt druesukker i kroppen. Er det høy aktivitet i cellene, vil det gi lysende punkter på bildene. Dette gir et ganske presist bilde.

Da var det bare til å reise sørover igjen for at tiden skulle gå så fort som mulig. Dette var i påsken, så det var masse kjente i Spania. Mange kjekke middager og annet sosialt med gode venner på resorten. Tirsdag 27. mars ble det tatt PET-SCAN. Så var det igjen ny ventetid på 14 dager. Tåmodighet er en dyd!

Tirsdag 10.april var den store D- dagen. Hadde de funnet noe?

Solstrålene til mormor ♥♥

 

 

Februar Kontroll

Da var dagen kommet til å sjekke at operasjon og kur har klart å ta knekken på denne styggedommen.

Nye CT bilder blir sammenlignet med bilder fra før operasjon og nye blodprøver blir tatt. Cancermarkøren CA-125 var litt forhøye. Normale verdier på denne markøren, skal være under 35, men kan være høyere uten at det er tegn på kreft. Blandt annet graviditet (ikke aktuelt i mitt tilfelle, haha) og overgangsalder.Min viste en verdi på 96, noe som er for høyt men ikke urovekkende.  For å sette dette i et perspektiv, viste markøren 370 før jeg ble opererte. De kunne ikke se noe urovekkende på CT bildene, så vi ble enige om at kroppen skulle få hvile i 4 uker, og deretter ta nye blodprøver

Rolf og jeg reiste til Spania i disse ukene for og nyte sol og fint vær. Det er så mye lettere å komme seg ut på tur om dagene når temperaturen ligger mellom 18- 24 grader i skyggen. Jeg kjente hvor godt dette var for kroppen min og energien var på vei tilbake. Håret mitt var også begynt å gro. Tjohoo

 

Rundkjøringer på Mar Menor Golf Resort, Ikke helt som i Bergen.

 

                Morgendis i Los Alcacarez mot La Manga / Cabo de Palos                             Utsikt fra kjøkkenvinduet mot Cabezo Gordo

 

 

                                                                                      Det er jo bare å nyyyte. 

 

 

Januar 2018 vennefest

Ja hva kan jeg si. Tror jeg har verdens beste venninne. Torild inviterte til en fest for å feire at jeg var ferdig med kur og forhåpentligvis frisk. 

Vi samles oss hjemme hos henne til sushi/tapas og masse bobler. Er bare så takknemlig for alle disse fine folkene rundt meg. Jeg vil ikke nevne noen navn, men noen bruker jeg nok mer enn andre, men alle er unike på sin måte. LOVE YOU ALL

 

                                                                          For første gang i mitt liv har jeg fått rosa prinsesseballonger.

 

 

                                                                                     En flott gjeng med DE BESTE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

September 2017 Cellegiftkur

Etter operasjonen går det noe noen uker før svaret fra biopsi foreligger. Om alle organene som var fjernet var fri for kreftceller, var det mulig jeg kunne slippe cellegift. De fant ikke noe på de andre organene, men kreftcellene i cysten på eggstokken var  aggressiv at de valgte å sette meg på en kur. Jeg skulle stå på en kombinasjon av Pacitaxel og Carboplatin. Denne giften fikk jeg hver 3 uke i 18 uker. Altså 6 ganger. Det var bare til å stålsette seg.

Cellegiften fikk jeg på Cytostaticapolikninikken. Fantastiske sykepleiere som ordnet og fikset og gjorde timene til en fin stund. Jeg var der stort sett fre 08.00 til 13-14.00. Vi var flere som var der samme dag, og vi maste og lo som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Selv om vi kviet oss litt til å få cellegift, gledet vi oss til å treffe de faste. Savner ditt blide vesen Birthe.)

Allerede etter første kur, begynte jeg å merke at håret løsnet i dotter. Jeg hadde forberedt meg på at jeg skulle være helt skallet og kanskje gå med parykk, men ikke det å stå med hendene full av hårdotter.Bilder til venstre ble tatt 22.september- 14 dager etter første kur. Da røk resten!

Parykk var kjøpt inn, men den fikk jeg meg ikke til å gå med. Det ble stort sett caps eller luer som ble brukt. Måtte stort sett ha noe på hodet, til og med om natten. Det er ikke til å tro for et varmetap en har gjennom hodet.

Når mitt yngste barnebarn Filip var med meg, måtte jeg ihvertfall ha på meg lue, hvis ikke gikk han og fant en til meg. Ikke lett for små barn og se mormor forandre seg så mye. Elias derimot var mer nysgjerrig på dette fenomenet. Han måtte kjenne om det hadde forandret seg siden sist.  De har jammen gitt meg mye glede disse to guttene. Utrolig takknemlig for at de er i livet mitt.

Jeg unngikk  heldigvis kvalme i forbindelse med kurene, men til gjengjeld hadde jeg en 4-5 dager med veldig vonde muskler og ledd. På de verste dagen kunne jeg ikke gå over stuegulvet uten hjelp. 

Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie og masse gode venner som har hjulpet meg i denne tiden. Rolf har vært mye hjemme med meg. Han har bare vært helt fantastisk. Han er nok en stor grunn til at vi har klart å takle denne tiden på en så godt måte som vi har gjort. Elsker han over alt på jord. Vi klarte også å komme oss til Spania 2 ganger mellom kurene. Det gjorde godt på en nedbrutt kropp.

Siste kur var 28.12 2017.

Juli 2017 Operasjonen

Da er operasjonen endelig over. Den varte i 3,5 timer og gikk etter oppsatt plan. 

Legen som opererte meg var fornøyd og fortalte at svultsen var så innkapslet at hun enkelte steder måtte "pikke" på den for å få den løs. Den var som jeg skrev tidligere hele 20 cm i diameter. Rett og slett på størrelse med en melon. Det er viktig at cysten kommer hel ut, ellers blir det spredning i buken. De kunne ikke se at det var noen kreftceller utenom denne, men selvfølgelig vet de ikke det før de får svar på biopsi. I tillegg til eggstokkene fjernet de livmoren, oment og lymfer. 

Eggstokkreft er en vanskelig kreft og oppdage fordi symtomene er veldig diffuse. Jeg hadde ingen symtomer i forkant annet enn at magen vokste.

SÅ HUSK ALLE JENTER; ÅRLIG UNDERSØKELSE HOS GYNEKOLOG.

Det holder ikke å ta celleprøve hos fastlegen. Denne kreften oppdages kun ved innvendig ultralyd.

Tiden på GYN 1 startet veldig bra. Jeg var godt trent i forkant av operasjonen, noe de sa jeg ville få kredit for etter operasjonen. På dag 2 endret situasjonen seg. Jeg fikk en blødning i buken etter at drenet i magen ble fjernet. Dette var SINNSYKT vondt og resulterte i et blotrykksfall på 70/31 

De klarte heldigvis å stoppe dette raskt. Imidlertid lærte jeg noe nytt etter dette. Hva skjer når du har en blødning i magen og blodet ikke kommer ut naturlige veier? Jo tar den korteste og minst motstands vei. I mitt tilfelle på siden av skinken og nedover låret. Du kan tro jeg fikk sjokk når jeg oppdaget det i speilet. Magen var ennå så stor at ikke klarte å se den ovenfra.

Komplikasjonene stoppet ikke med dette. Pleierne kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde smerter utover dagen. Jeg hadde fått de vanlige smertestillende samt at jeg hadde Epidural. Styrken ble stadig økt uten at jeg syns det ble noe bedre. Etter masse frem og tilbake, viste det seg at epiduralen var løsnet fra ryggen. Ikke rart jeg hadde smerter. Dette var dag 2 og epiduralen skulle de uansett ta ut dag 3. Men de ville sette inn en ny på meg. Alle dere som har hatt denne type bedøvelse vet at det er veldig viktig at du sitter med krummet rygg og helt i ro når nålen føres inn i ryggen. Du kan tro det er lett å sitte med krummet rygg når hele buken er stiftet sammen.

 

No tenkte vi at det kun kunne gå en vei. Oppover. Men de neste tre dagene gikk med til å kaste opp.  Også en aktivitet som er ganske komplisert med stiftet buk:)  Tror aldri jeg noen gang har vært med så dårlig. Etter 6 dager kom jeg hjem til min egen seng. 

Juli 2017 Ventetiden

Da er det klart at jeg skal opereres 25. juli. Det er tre uker fra til. Formen min er fin, men det er viktig at dagene blir fylt med gjøremål og mennesker som gir meg energi. Jeg er så takknemmelig for alle de fine menneskene jeg har rundt meg. Familie og gode venner gjør at dagene mye bedre enn jeg hadde trodd var mulig i denne situasjonen.

Vi har en leilighet på Ustaoset som jeg i alle år har hatt et ønske om at vi kan bruke deler av sommerferien der. No er både Rolf og jeg veldig glad i fjellet, men vill helst ha sol og ok temperatur. Det er dessverre ikke så ofte vi får akseptable temperaturer om sommeren på Ustaoset, men om en kan ta ferie på sparket, er det jo muligheter. 

Og fineværet kom i midten av juli. Vi pakket sekkene og reiste til fjells sammen med  Stine (datter), Anders (svigersønn) og barnebarna Elias (4,5 år) og Filip (1,5 år). Det var så varmt og fint noen av dagene at vi måtte kjøpe plaskebasseng til å ha på plenen for at barna skulle kjøle seg ned!

Elias og Filip tar sitt første bad på Ustaoset

 

Filip sovnet i bæremeis. Fjelluften tar på.

Rolf disker opp med litt pølser og burger

Forhistorie juni 2017

 

Juni 2017 reiser jeg, min mann Rolf og et vennepar til Mar menor Golf Resort i Murcia, Spania. Jeg hadde nettop avsluttet et 8 ukers Livsstil/ treningskurs. 7 kilo var jobbet bort og jeg var klar for sommer, sol og strand. 

Dagen etter ankomst reiste vi til den nydelige La Carla stranden som ligger ved La Manga club. Vi var nok litt tidlig på sesongen, for de hadde ennå ikke lagt ut solstolene. Men men, vi fikk gjøre som ungdommen- legge oss rett ned på sanden på håndkle. Etter en stund var det på tide med en liten lur, så det var bare til å snu seg på magen og finne hvilestillingen. Jeg hadde store problemer med og finne stillingen- det kjentes ut som det lå en stein under sanden- rett under magen!

Denne "steinen" viste det seg var en cyste på eggstokken. I løpet av de 10 dagene vi skulle være i Spania, vokste magen mye at jeg hadde bestilt time til lege allerede første morgen etter jeg kom hjem.

Det viste seg da at denne cysten var hele 20 cm i diameter. Det var ikke rart at jeg så ut som jeg var gravid i 5 mnd. Før legetimen var over, var jeg meldt inn på "pakkeforløpet" for eggstokkkreft. Dette er et nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med gynekologisk kreft.